Knud Langeland . . . among the most meaningful of immigrated Norwegians

Posted on March 28, 2017 by Deb Nelson Gourley





Knud Langeland (October 27, 1813 – February 8, 1888)

By Odd Sverre Lovoll, Professor Emeritus of History, St. Olaf College

“Langeland’s life and activities,” the newspaper Skandinaven observed in his 1888 obituary, “must be considered among the most meaningful of immigrated Norwegians.” Knud Langeland was born in the municipality of Samnanger east of the city of Bergen October 27, 1813 as the youngest of ten siblings, born to Knud Pedersen Langeland and Magdela Monsdatter Langeland. By all accounts, Langeland descended from a gifted family of farmers, his father being an enlightened and literate man. He died in 1827 when Knud was only thirteen years old.
    Knud engaged in farm work to assist his mother, but as his biographers write, hungered for books and education. When the farm was sold after a few years, the young Knud was left to “seek his own fortune.” He suffered the social injustice of his day. He pursued his own education, learning German by comparing a German-language Bible with the Norwegian biblical translation. In Bergen he continued his studies under the guidance of a student; his efforts to extend his knowledge were ridiculed by members of his family. After passing examinations, he was appointed itinerant schoolteacher and precentor in a community close to his birthplace. Knud considered the memories from this time of his life among his most joyful.
    In addition to his teaching during the winter months, he found employment as public vaccinator of children in summer. During these years, Knud spent nearly six months in England, acquiring skills that later eased his adjustment to American society. His decision to emigrate related to his failed business ventures after he in 1841 resigned from public teaching. He became smitten with the America fever, and emigrated from Bergen in spring 1843 on the brig Lucy Marie. Older siblings with their families, a brother, Mons Knudsen Aadland, born 1793, and a sister, Magdela Knudsdatter Langeland, born 1800, had embarked for America on the Ægir in April 1837, the first emigrant ship from Bergen. After having surmounted initial difficulties, they encouraged Knud to join them in America. It was indeed a pioneer venture.
    Yorkville Prairie in Racine County, Wisconsin, became Langeland’s first home in America. His restless pursuit of knowledge and insight, moved him to participate in political party agitation and debates, and he already in 1844 joined a small, early group of abolitionists. It was again the bitter memories of social inequality and class distinction from his old homeland, as well as his strong sense of freedom, inspired by the poet Henrik Wergeland and an incipient Norwegian labor movement, that motivated his political engagement and protest against human slavery in the new land.
    In 1845 Langeland settled on a claim in the southern part of Columbia County and is credited with being one of the four founders of the Norwegian Spring Grove settlement. He sold his claim and returned to his farm in Racine County the following year, where he gave his support to all initiatives that promoted the prosperity of the area. On April 10, 1849, he married the younger Anna Jensdatter Hatlestad (January 12, 1831 – July 16, 1908), who had emigrated from Skjold, crossing the Atlantic on board the Norden from Stavanger in May 1846 together with her brother Ole Jensen Hatlestad and parents Jens Olsen and Anne Olsdatter Hatlestad. The family they started in time numbered eight children.
    Langeland described America as “the Land of Newspapers.” He himself became one of the striking figures in the history of the Norwegian American press. The desire for a separate Norwegian newspaper arose, Langeland wrote, among “the more enlightened emigrated Norwegian peasants.” During the 1840s Wisconsin became the main region of Norwegian settlement, at mid-century housing a Norwegian population of 9,467; Illinois, with a growing Norwegian urban colony in Chicago, had 2,067 Norwegians. In late fall 1849 Langeland together with his brother-in-law Ole Hatlestad purchased the weekly Nordlyset, which had been launched July 29, 1847 in the Muskego settlement to serve the Norwegian community, with a postal address at Norway, Racine County. They moved the newspaper to Racine and in June 1850 changed the name to Democraten and finally published it in Janesville. The last issue was dated in October 1851. Norwegian immigrants were not yet ready to support a Norwegian-language press. Politically the newspapers had affiliated with Free Soil Party’s policy of free public lands and intense antislavery stance.
    In 1856 Langeland for a time edited the weekly Den Norske Amerikaner (The Norwegian American) in Madison, Wisconsin, but his strong antislavery stance made him resign when the paper gave its support to the Democratic presidential candidate James Buchanan. Langeland’s involvement in politics led to his election to the state assembly in 1860. Thereafter Langeland spent a number of years on his farm, content with having his opinion pieces printed in a newspaper like Emigranten, until he in 1866 was again induced to enter journalism, this time as editor of Skandinaven, launched in Chicago June 1 of that year. His editorship of Skandinaven from its start nearly continuously until 1881 gained him his greatest fame. He only parted company with Skandinaven for a few months in 1872 as co-publisher and editor of the weekly Amerika. It merged with Skandinaven and Langeland returned to its editorial office. It became an organ for the ordinary person and enjoyed a powerful position among Norwegian Americans; it for a time had the status of being the largest Norwegian-language newspaper, not only in America, but in the entire world.
    Skandinaven was consistently Republican, and political candidates eagerly sought the newspaper’s support. Langeland encouraged his compatriots to join the party that was founded on the eternal truth of equality before the law for all citizens of the land without regard to religion, place of birth, or color of skin. In 1880 the Republicans recognized his services by nominating him for presidential elector, and, being elected, he cast his vote for James A. Garfield.
    Langeland expressed a clear anticlerical position against the high-church Norwegian Synod, and during the Civil War years and later strongly objected to the Synod clergy’s teaching on slavery as being theologically justified – “not in and by itself a sin.” Langeland spoke for the laity in the Synod, which like Norwegian Americans in general abhorred slavery.
    The low-church Eielsens Synod had early on made an antislavery resolution, and Skandinaven had great sympathy for the low-church movement and was thought of as its organ. Langeland entered into controversy with the Synod on a number of issues, and as long-time editor of the newspaper Decorah-Posten, Johannes Wist, wrote, his “ingrained ill-will toward Norwegian authority figures made him give special attention to Norwegian theologians in this country, who in his eyes represented the same mindset as the government officials in [his birthplace] Samnanger.”
    His defense of the American public school system against the Norwegian Synod pastors, who saw it as an inherent threat to Lutheranism and the Norwegian language, caused a controversy well documented in Skandinaven’s columns. Langeland editorially challenged the Synod clergy; he emphasized that the common school encouraged democracy, indirectly taught religious tolerance, and promoted patriotism and love of freedom. His defense of the common school led to the distinction of having one of Chicago’s elementary schools named after him. In conclusion, historian Arlow Andersen’s assessment of Langeland is fitting: “He transcended what might have been an unfortunate immigrant provincialism and, in the process, retained that which was durable in his cultural and religious heritage.”
    Knud Langeland died in his home in Milwaukee February 8, 1888, after a long illness, and is buried at Forest Home Cemetery in Milwaukee.



Knud Langeland (27. oktober 1813 – 8. februar 1888)

“Langelands Liv og Virksomhed”, bemerket avisen Skandinaven i hans nekrolog i 1888, “maa regnes blandt de mest betydningsfulde af indvandrede Nordmænds”. Knud Langeland var født i Samnanger kommune øst for Bergen 27. oktober 1813 som den yngste av Knud Pedersen Langeland og Magdela Monsdatter Langelands ti barn. Etter alt å dømme, kom Langeland fra en begavet bondeslekt; hans far var en opplyst og belest mann. Han døde i 1827 da Knud var bare 13 år gammel.
    Knud Langeland drev gårdsarbeid for å hjelpe sin mor, men som hans biografer skriver, hungret han etter bøker og lærdom. Da gårdsbruket ble solgt etter noen få år, måtte den unge Knud “prøve Lykken paa egen Haand”. Han led under tidens sosiale urettferdighet. Han søkte utdannelse gjennom selvstudium, og han lærte seg tysk ved å sammenligne en tyskspråklig bibel med den norske bibeloversettelsen. I Bergen fortsatte han sine studier veiledet av en student; hans anstrengelser på å utvide sin kunnskap ble latterliggjort av noen av hans familiemedlemmer. Etter fullført ble han ansatt som omgangsskolelærer og klokker i en bygd nær hans hjemsted. Knud betraktet minnene fra denne tiden blant de lykkeligste i hans liv.
    I tillegg til undervisning i vintermånedene, fikk han ansettelse som offentlig vaksinatør av barn om sommeren. I disse årene tilbrakte Knud nesten seks måneder i England og skaffet seg ferdigheter som lettet hans tilpasning til det amerikanske samfunnet. Hans avgjørelse om å utvandre er knyttet til hans feilslåtte forretningstiltak etter at han i 1841 sa opp sin lærerstilling. Han ble smittet av amerikafeberen og utvandret fra Bergen våren 1843 på utvandrerskipet Lucy Marie. Eldre søsken sammen med deres familier, en bror, Mons Knudsen Aadland, født 1793, og en søster, Magdela Knudsdatter Langeland, født 1800, hadde innskipet seg for overfarten til Amerika på Ægir i april 1837, det første utvandrerskipet fra Bergen. Etter at de hadde overvunnet de første vanskelighetene, rådet de Knud til å komme til Amerika. Det var sannelig et dristig pionérforetak.
    Yorkville Prairie i Racine county, Wisconsin, ble Langelands første hjem i Amerika. Hans rastløse streben etter kunnskap og opplysning beveget ham til å delta i politisk agitasjon og debatt, og så tidlig som 1844 sluttet han seg til en liten og tidlig abolisjonistgruppe. Det var de bitre minner fra den sosiale urettferd og klasseforskjell fra gamlelandet, i tillegg til hans sterke frihetsfølelse, inspirert av dikteren Henrik Wergeland og den gryende norske arbeiderbevegelse, som motiverte hans politiske engasjement og protest mot menneskeslaveri i det nye landet.
    I 1845 slo Langeland ned på et claim - nybyggerbruk - i den sørlige del av Columbia county og ble ansett som en av de fire grunnleggerne av det norske Spring Grove settlementet. Han solgte bruket året etter og flyttet tilbake til sin farm i Racine county, hvor han støttet alle tiltak som fremmet velstanden i området. 10. april 1849 ekteviet han den yngre Anna Jensdatter Hatlestad (12. januar 1831 – 16. juli 1908), som utvandret fra Skjold og krysset Atlantern ombord på Norden fra Stavanger i 1846 sammen med en yngre bror Ole Jensen Hatlestad og sine foreldre Jens Olsen og Anne Olsdatter Hatlestad. Deres familie talte med tiden åtte barn.
    Langeland beskrev Amerika som “Avisernes Land”. Han selv ble en av de framstående skikkelser i historien til den norskamerikanske presse. Ønsket om en egen norskamerikansk avis ble til, skrev Langeland, blant “de mere oplyste af de udvandrede norske Bønder”. I 1840-årene ble Wisconsin hovedområdet for norsk settlement. I 1850 huset staten en norsk befolkning på 9 467; Illinois, med en voksende norsk urban koloni i Chicago, hadde 2 067 nordmenn. Senhøstes 1849 kjøpte Langeland sammen med sin svoger Ole Hatlestad ukebladet Nordlyset, som var blitt lansert 29. juli 1847 i Muskego-settlementet for å stå til tjeneste for det norske samfunnet, med postaladresse i Norway, Racine county. De flyttet avisen til Racine og i juni 1850 forandret navnet til Democraten og til slutt ga den ut i Janesville. Det siste nummer er datert i oktober 1851. Norske innvandrere var ikke enda rede til å gi sin støtte til en norskamerikansk presse. Politisk hadde avisen sluttet seg til free soil-partiets politiske program om fritt offentlig land og intense antislaveristandpunkt.
    I 1856 redigerte Langeland en tid ukebladet Den Norske Amerikaner i Madison, Wisconsin, men hans sterke antislaveristandpunkt overbeviste ham om å trekke seg fra stillingen da avisen ga sin støtte til den demokratiske presidentkandidaten James Buchanan. Langelands deltakelse i politikk førte til hans valg til statens lovgivende forsamling i 1860. Etter den tid oppholdt han seg en del år på sin farm, og nøyde seg med innlegg i en avis som Emigranten, til han i 1866 ble overtalt til å vende tilbake til journalistikk, denne gang som redaktør i Skandinaven, lansert i Chicago 1. juni det året. Hans redaktørstilling i Skandinaven fra dens begynnelse nesten kontinuerlig fram til 1881 skaffet ham hans største berømmelse. Han skilte lag med Skandinaven bare noen få måneder i 1872 som medeier og redaktør i ukebladet Amerika. Det fusjonerte med Skandinaven og Langeland returnerte til redaktørkontoret. Skandinaven ble en avis for den vanlige person og hadde en sterk posisjon blant norskamerikanere; i en tid hadde den status som den største norskspråklige avis, ikke bare i Amerika, men i hele verden.
    Skandinaven var konsekvent republikansk og politiske kandidater søkte ivrig avisens støtte. Langeland oppfordret sine landsmenn til å slutte seg til partiet som var grunnet på den evige sanning om likhet under loven for alle borgere i landet uten hensyn til religiøs tro, fødested eller hudfarge. I 1880 anerkjente republikanerne hans tjenester og nominerte ham til president-valgmann, og, da han ble valgt, ga han sin stemme til James A. Garfield.
    Langeland ga uttrykk for en tydelig antiklerikal innstilling mot den høykirkelige Norske Synode, og under borgerkrigen og senere protesterte han mot Synodepresteskapets lære om at slaveri var teologisk berettiget – “ikke en Synd i og for sig”. Langeland talte for legfolk i Synoden, som i likhet med norskammerikanere flest avskydde slaveri.
    Den lavkirkelige Eielsens synode hadde tidlig vedtatt en resolusjon mot slaveri, og Skandinaven hadde stor sympati for den lavkirkelige bevegelsen og ble betraktet som dens organ. Langeland engasjerte seg i kontrovers med Synoden i et antall saker, og som langtidsredaktør i Decorah-Posten, Johannes Wist, skrev “at han med sin indgrodde uvilje mot norske øvrighetspersoner særlig la sin elsk paa de norske teologer herover, der i hans øine representerte samme aandsretning som embedsmændene i [hans fødested] Samnanger”.
    Hans forsvar av det amerikanske offentlige slolestellet mot Den norske Synodes prester, som betraktet det som en inherent trussel mot den lutherske tro og det norske språk, førte til en kontrovers som er godt dokumentert i Skandinavens spalter. Langeland utfordret Synodepresteskapet redaksjonelt; han framhevet at common school ansporet demokrati, indirekte lærte religiøs toleranse og fremmet patriotisme og kjærlighet til frihet. Hans forsvar av common school førte til hedersbevisningen å få en av Chicagos grunnskoler oppkalt etter seg. Som konklusjon er historiker Arlow Andersens bedømmelse passende: “Han transcenderte det som kunne ha blitt en uheldig innvandrerprovinsialisme og i denne prosessen beholdt det som var varig i hans kulturelle og religiøse arv”.
    Knud Langeland døde i sitt hjem i Milwaukee 8. februar 1888 etter en lang sykdom og er bisatt på gravplassen Forest Home Cemetery i Milwaukee.


Arlow W. Andersen, “Knud Langeland: Pioneer Editor,” in Norwegian-American Studies and Records (Northfield, MN, 1944), 122-38; Arlow W. Andersen, The Immigrant Takes His Stand: The Norwegian-American Press, 1847-1872 (Northfield, MN, 1953); Arlow W. Andersen, Rough Road to Glory: The Norwegian-American Press Speaks Out on Public Affairs, 1875 to 1925 (Philadelphia, 1990); Leola Nelson Bergmann, Americans from Norway (Philadelphia, 1950); George T. Flom, A History of Norwegian Immigration to the United States (Iowa City, IA, 1909); Jean Skogerboe Hansen, “A History of the John Anderson Publishing Company of Chicago, Illinois” (Master’s thesis, University of Chicago, 1972); Knud Langeland, Nordmændene i Amerika. Nogle Optegnelser om Den Norske Udvandring til Amerika (Chicago, 1888); Odd S. Lovoll, Norwegian Newspapers in America: Connecting Norway and the New Land (St. Paul, MN, 2010); O. N. Nelson, comp. and ed., History of the Scandinavians and Successful Scandinavians in the United States (Minneapolis, 1900); Johannes B. Wist, Norsk-Amerikanernes Festskrift 1914 (Decorah, IA, 1914); Emigranten, October 24, 1859, October 7, 1861; Norden, August 16, 1882; Skandinaven, January 18, February 1, 15, 1888.

Norwegians in America, Some Records of the Norwegian Emigration to America: A transcribed and translated version of the 1888 Nordmændene i Amerika, Nogle Optegnelser om De Norskes Udvandring til Amerika
Written by Knud Langeland, Astri My Astri Publishing, 2012,

Posted in Astri My Astri Publishing, Bilingual, Deb Nelson Gourley, Emigrant, English, Immigrant, Knud Langeland, Nordmændene i Amerika Nogle Optegnelser om De Norskes Udvandring til Amerika, Norway, Norwegian, Norwegian American, Norwegians in America Some Records of the Norwegian Emigration,